Pappa og jeg

Pappa og jeg.

Fedre, som man fra barnsben av oppfatter som uovervinnelige superhelter, og uten å blunke setter de i samme kategori som både hulken, supermann og i mitt tilfelle var han også Macgyver.
Rundt middagsbordet forteller han hele familien om de rare ideene sine, forskjellen på diverse sveisepinner, og lading av patroner. Min mor sa ofte bare »ja og ha», som om han satt der å snakket ett annet språk men likevel ikke ville ta fra han den store fortellergleden. Denne fortellergleden er noe min far lider av kronisk. Og ofte undret jeg over engasjementet hans med å dele alt dette rare som han kunne med tre små jenter med musefletter rundt middagsbordet den gang på nitti tallet.

Når middagen var over visste jeg da som elleve åring at ved lading av riflepatroner måtte man altså alltid bytte ut skutt tennhette med ny, fylle hylsa med NØYAKTIG mengde krutt. Men sist og ikke minst viktigst, ORDEN PÅ LADEBENKEN!!.

Ofte fikk jeg lov å være med han ned på laderommet. Dette var ett hellig sted som jeg ikke fikk røre ting jeg ikke skulle. Han pleide å si at det kunne sprenge, Og i ettertid har jeg lurt litt på om det faktisk fantes en god del sprengstoff. Vet iallfall at han hadde det liggende, fordi hver nyttårsaften på dagtid låste han seg inne i timesvis, og ved midnatt var det alltid ett enormt drønn fra elva som jeg mener bestemt min far sto bak, siden han resten av kvelden hoppet opp og ned som en unge på julaften.
På laderommet kunne vi sitte i timesvis, pappa og jeg. Jeg fikk konkrete oppgaver, og pusset flittig på alle tomhylsene med min mors gamle filleryer. Ofte sa vi ingenting, bare satt i en konsentrert boble og gjorde det vi skulle. Og innimellom kunne han fortelle litt mer om krutt/ mengde, og ikke minst siste sted i prosessen, sette i kule til riktig patronlengde.

Vi hatet når mamma kom og banket på. Vi visste at da måtte vi opp å gjøre noe kjedelig noe, som å støvsuge eller hjelpe med oppvasken. Det hadde vi strengt tatt ikke tid til, pappa og jeg.

Noe av det gøyeste jeg visste var å være med pappa på søpla. Til min mors store fortvilelse kom vi jo alltid hjem med like mye eller gjerne mer enn det vi kom for å kaste, men det var jo nettopp det som gjorde at vi synes det var så gøy.
Husker vi ofte fant sykler. Og min far brukte en «fant av hver» som resulterte i en «splitter ny» sykkel til meg. Stolt som en hane var jeg! Og med den viten om at han hadde brukt flere timer på å lage den til, syklet jeg til skolen.

«hvorfor har du så stygg sykkel ,Kristine?» «Stygg kan du være sjøl!» svarte jeg mens jeg syklet gjennom skolegården på kringsjå skole og rakk finger. Det hadde jeg forøvrig også lært av min far. Fingeren virket alltid. Og barn er onde.

Nå i voksen alder er det alltid like gøy å komme hjem. Vi krangler mye, meg og min far. Spesielt på kjøkkenet. Mer enn en gang har det flydd bestikk og grønnsaker gjennom rommet, med ett påfølgende brøl. En gang også en kniv. Det går vilt for seg. Vi er like sta og bestemte begge to. Kokkeprogrammer sluker vi, og deler engasjert tips og triks over telefon, som vi senere prøver ut. Ingen vil komme inn på kjøkkenet når meg og min far lager mat, kanskje likegreit. Det er ikke trygt. Men vi har egentlig funnet ut at vi er profesjonelle kokker, de snakker iallfall til hverandre på samme aggressive måte, men på en annen side samarbeider vi i en perfekt symbiose som resulterer i de herligste retter til stor glede for de livredde som sitter igjen i stuen.

Min far er fremdeles en superhelt. Selv etter kreft, operasjoner, cellegift og høreapparat (som han forøvrig bruker svært selektivt, avhengig av hvem som er på besøk).

Jeg har arvet mange gode egenskaper. Her sitter jeg i dag som voksen, er tidvis i overkant kreativ. Har tusen ideer i hodet til enhver tid, og ikke tall på hvor mange ganger jeg har sjekket mine egne ideer opp mot patentregisteret. Jeg elsker fremdeles søppel, og de seneste årene har jeg blitt en ivrig dumpster diver. Jeg ser stor glede i å bruke ting andre kaster. Om min far er svært miljøbevisst eller bare er en redneck av natur skal være usagt, men mye av det jeg sitter igjen med av kunnskap og verdier, kommer fra han.

Skulle kanskje lagt dette ut på farsdagen tenker du. Men farsdag,morsdag, valentines og annet lort som man er påtvunget å gjøre med ett stort press fra handelsstanden, er noe stort tull. Det er vi nemlig veldig enige om.
Pappa og jeg.

Raga Rockers- Hun er fri

Hun er en båt uten anker
Hun har hue fullt av tanker
Og et hjerte som banker
For ting som hun tror på
Hun har ikke sko på
Hva er det du glor på
Din straite dust
Hun ække inntressert I penger
Eller gull og grønne enger
Eller tull I myke senger
Med en pappagutt som deg
Så du kommer ingen vei
Med å leke helt for henne
For det som får a' til å tenne er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit

Østenfor sol og vestenfor måne.

NOEN dager, ikke mange men de dagene jeg føler meg liten, trist, regnværsvåt og fattig kan jeg lengte, lengte tilbake til barndommen.


Jeg er hjemme hos bestefar, Ute er det høstskumring og det pøsregner, inne sitter vi, det er god fyr i kakkelovnen og tempraturen kan sikkert måle seg med en finnsk badstu. Neseborene leker med en blanding av loft,pipetobakk og lusekofte. Lusekofte som har vært våt, siden lusekoften har vært ute i låven og hentet ved, for så har kommet inn og nå henger den der, på den skeive spikeren ved siden av kakkelovnen, og ved siden av ligger katten og maler og knadder de små labbene sine i den slitte gamle filleryen som alltid har vært der.

I DØRKARMEN er det små hakk oppover langs kanten. hvert år målte vi, og til min begeistring kunne se at jeg hadde blitt større. jeg kunne huske nesten hver eneste hakk kan hadde lagd med tollekniven sin. Og jeg var like stolt hvert år. Alt er trygt, og lille Kristine er ikke redd for noe i hele verden.

JEG DRIKKER KRUTTSTERK kokmalt kaffe fra en asjett. Det smaker helt himmelsk. Det er slik jeg har lært meg til å bli en kaffeelsker. Vi kunne sitte der i timesvis, ikke alltid sa vi så mye til hverandre, men det var nærværet, disse stundene vi ikke kunne være foruten. meg og bestefar. Mine små pikehender tok ett fast grep i den matte kaffekjelen som hadde skjenket kaffetørste venner siden krigens dager og skjenket i en ny liten krutttår i bestefars kaffekopp med blåbær print, som ikke matchet underskålen, for den var det nisser på.


RADIOEN STÅR PÅ og mannen med den mørke stemmen på kveldsnytt snakker om østafjells og nordafjells og jeg forstår ikke alt men tror det er der hvor alle trollene bor, Og bestefar gir meg bare små nikk som underbygger teorien min om at det stemmer. Men i ettertid forsto jeg jo at han fulgte med på værmeldingen.

JEG STUDERER ansiktet hans, det var så mange skrukker og furer. husker jeg prøvde å telle de. men ga alltid opp, fordi han begynte å le av meg. " ikke le bestefar, da kommer alle le rynkene også, og de har jeg ikke tid til å telle i dag". Huden var så gammel, og hendene var krokete og fulle av årer, påvirket av tidens tann som beviste at han hadde arbeidet hardt. Jeg la mine små hvite lanker over hans og sa " vi er venner , vi to!".

NÅ ER JEG BLITT VOKSEN, eller iallefall det man anser som voksen. Bestefar er hos englene. Kristine drikker kaffe som er ett resultat av en pellets jeg har satt i en maskin. Værmeldigen står i displayet på iphonen. ute har solen begynt å skinne igjen, og jeg tenker at hvert minutt av dette livet skal jeg leve.